I går var jeg på høring om kommuneproposisjonen i Stortingets kommunalkomite.
Kommuneproposisjonen forteller oss hvilke rammer regjeringen foreslår for kommunenes og fylkeskommunenes økonomi i 2014. Ettersom det er valg i høst, kunne man forvente at regjeringen ville legge opp til romsligere rammer for neste år enn for det inneværende. Det gjør den ikke.
Lærere og ledere i barnehager og skoler higer etter drahjelp når de arbeider målrettet med kvalitetsforbedring. De får ingen slik drahjelp neste år heller. Derfor mener Utdanningsforbundet at kommunene må få tilført 1 mrd kr ekstra ut over det regjeringen har planlagt.
Skoler og barnehager er i stor grad finansiert over kommunenes frie inntekter og nyter i liten grad godt av øremerkede midler. Når inntektene ikke strekker til, spares det ofte på nettopp skole og barnehage. Utdanningsforbundets oversikter viser at dette også er tilfelle i svært mange kommuner dette året. Hver fjerde elev går nå i klasser med 20 elever eller flere. I min nabokommune er foreldrene med rette opprørt over at førsteklassingene skal gå i klasser med 28 elever til høsten. Antall elever per lærer i ordinær undervisning stiger fortsatt, til tross for lovnadene i Soria Moria 1 og 2. Det blir vanskeligere for lærerne å tilpasse undervisningen når klassene er så store, og som et resultat av det, får stadig flere elever spesialundervisning. Dette er stikk i strid med politiske signaler, men det er gjerne langt mellom politikernes hverdag og den lærere og elever opplever. Når nær halvparten av timene i spesialundervisning utføres av ukvalifiserte lærere, skurrer det muligens også når samtlige partier framhever at læreren er den viktigste innsatsfaktoren i skolen?
Regjeringen vil styrke kommuneøkonomien ved å øke de frie midlene med mellom 5 og 5,5 mrd kroner neste år. «Det legger til rette for fortsatt utbygging av kommunale tjenester, både i omfang og kvalitet», kan vi lese på Arbeiderpartiets nettside. Men slik er det dessverre ikke, og det vil nok også regjeringspartienes lokale representanter oppdage når de skal få i havn neste års budsjett.
Det blir flere barn i barnehage- og skolealder og flere eldre, og det gir ekstra økninger i demografikostnadene. Dette legger i seg selv beslag på 2,8 mrd av økningen i frie inntekter. Andre utgiftsøkninger, som fornying og opprusting av fylkesveiene og økte pensjonskostnader, fører i beste fall til at kommunene sitter igjen med en ørliten gevinst. Dette gir ingen rom for kvalitetsforbedringer.
I barnehagesektoren er det gjennomført en historisk utbygging, og nå var «alle» enige om at fokus skulle settes på kvalitet. Men politikerne har tapt fokuset av syne. Jeg ser ingen reelle kvalitetsforbedrende tiltak i proposisjonen. I videregående skole får fylkeskommunene tilskudd beregnet etter antall unge mellom 16 og 18 år, mens elevene i videregående er blitt eldre, og antall elever overstiger antall unge i gruppen 16-18 år. Dermed må fylkeskommunene investere i skolegang for ungdommer som staten ikke regner med. Likevel skal det satses ekstra på å hindre frafall fra videregående opplæring.
I løpet av de siste ukene har samtlige partier avviklet landsmøter og vedtatt sine partiprogram. Vi leser dem med store øyne og ser fram til at løftene skal innfris! Men mest av alt minner vi om det barnehagene trenger aller mest akkurat nå; normer for bemanning og 50 % pedagogtetthet. Norge er det eneste landet av 25 undersøkte OECD-land som ikke har 50 % pedagoger eller 80 % ansatte med barnefaglig kompetanse i barnehagene. I skolen trenger vi en lærerressursnorm slik regjeringen har programfestet.
Det er på tide å innfri gamle løfter før nye gis!
