Den nordiske modellen blir ofte fremheva som en forutsetning for de gode velferdsordningene, for et velfungerende arbeidsliv, for den lave arbeidsledighet og den høye arbeidsdeltagelsen vi har i Norge. Trepartssamarbeidet! Det at stat (kommune), arbeidsgivere og arbeidstakere snakker sammen og kan komme til enighet, blir sett på som oppskriften til suksess. Dette er ofte omtalt som «den nordiske modellen». Men vi ser også at dette kanskje ikke er like sant lenger. Vi ser at denne modellen som vi tar for gitt her i Norge trues mer og mer, kanskje særlig i våre naboland i Norden. Kan vi fortsette å ta den for gitt i Norge? Jeg er usikker.
Jeg var observatør på ILO- konferansen i Genève i fjor vår/sommer. Der fikk jeg være vitne til at dette er under sterkt press. Den norske representanten fra arbeidsdepartementet tok i en av komiteene til orde for den norske regjeringens syn på streikeretten. Representanten sa at den norske regjering støttet streikeretten som en grunnleggende rettighet, dette samtidig som den største offentlige streiken på lang tid pågikk i Norge. Det varmet et fagforeningshjerte å høre dette! Det varmet ikke de norske arbeidsgiverrepresentantenes hjerter, det var helt tydelig!
Hadde jeg fått være vitne til det samme med en blå regjering? Jeg er ikke sikker, men jeg vet jo ikke! Men vi vet jo at blant annet Høyre ønsker større lokal styring. Og ser vi til f.eks. Tromsø kommune, hvor de nå har innført parlamentarisme, så er det blitt vanskeligere for fagforeningene å få reell medbestemmelse i aktuelle saker som i aller høyeste grad angår våre medlemmer!
Det er snart valg, og alle de politiske partiene jobber hardt med å sanke stemmer til sitt parti. Og skole er helt klart en av hovedsakene til partiene. Men hvor mange av partiene snakker om de faglige rettighetene og trepartssamarbeidet? Dette er et viktig spørsmål som vi i fagforeningene må stille partiene. For hva skjer med våre faglige rettigheter dersom den norske modellen endres? Jeg bare spør!
