Ifølge Trine Schei Grande (V) er det to mulige karriereveier for lærere i Norge i dag: Man kan enten bli leder, eller man kan bli tillitsvalgt i Utdanningsforbundet.
Nå var det spøkefullt sagt, men det er et visst snev av sannhet i det. Lærere i barnehager og skoler som ønsker å ta grep om utviklinga i utdanningssystemet, blir ofte trukket bort fra det direkte arbeidet med unger og ungdom. Derfor trenger vi faglige karriereveier i tillegg til de mer tradisjonelle.
Det er altså snakk om å stimulere til at lærere får spesialkompetanse på enkelte områder, og at dette skal komme både barn og unge, samt kollegiet til nytte. Det er vanskelig å forestille seg at en lærer med spesialkompetanse skal bruke mye tid og krefter på erfaringsdeling uten at det blir avsatt tid til det. Slik deling bør også planlegges. Derfor vil det uunngåelig føre til at spesialisten tilbringer litt mindre tid i klasserommet eller avdelingen.
Lærere med doktorgrad kommer til å bli vanligere i skole og barnehage etter hvert som det blir flere som tar doktorgrad – det har vært ei dobling av gjennomførte doktorgrader fra 605 i 1995 til 1298 i året i 2010 ifølge SSB. Sjøl om man tar høyde for at 30 % av disse er utenlandske statsborgere, og mange av dem reiser tilbake til hjemlandet, øker andelen doktorer i Norge, og det er ikke usannsynlig at en del av dem får jobb i skolen – og etterhvert også i barnehagen.
Men kompetanse kan også utvikles gjennom erfaring med utviklingsarbeid. Derfor kan det være fornuftig med to karriereveier, en på bakgrunn av formell kompetanse, og en på bakgrunn av dokumentert utviklingsarbeid. Kompetansevurdering av utviklingsarbeid kan f.eks. organiseres etter samme modell som for opprykk til førstelektor i UH-sektoren. Kompetansen må dokumenteres og vurderes av en komité som ikke bare er tilknytta den institusjonen læreren er ansatt ved. Da kan man argumentere for overføringsverdi til anna arbeidssted.
Begge disse karriereveiene bør også ses i sammenheng med intensjonene i de nye lærerutdanningene om et tettere samarbeid mellom campus og praksisstedene. Begge disse kompetansebakgrunnene kan danne bakgrunn for gjensidig undervisningsutveksling mellom lærerutdanningsinstitusjonene og praksisstedene, slik at lærerutdannerne begge steder kan oppdateres – og i mange tilfeller få ei nødvendig realitetsorientering – om hva som gjelder i den andre viktige delen av lærerstudentens utdanning. Og hvem vet – kanskje vi da til og med kan få gjort noe med øvingslæreravtalen?
