Jeg har lest i Skolefolk, lærernes historie i Norge, av Gro Hagemann og fikk lyst til å løfte frem noen interessante funn.
På begynnelsen av 1820 tallet ble de første skolelærerforeningene stiftet. Først og fremst var det «mangelen av en dannelsesanstalt for skolelærere» som gjorde behovet for en forening påtrengende. Også følelsen av å være ringaktet og miskjent i lokalsamfunnet, skapte behov for å organisere seg. Bygdefolk hadde ikke stor forståelse for lærerens kall. For dem betydde skolen tyngende utgifter. Av møtereferatene fremgår det at lærerne opplevde at deres status var særdeles lav i mange bygder. Det var fortsatt en forestilling om at det var «kun forulykkede Subjekter» som valgte lærergjerningen.
Det var først nærmere 1850 årene at foreningene begynte å ta opp skolepolitiske temaer, da det var nettopp de som hadde sakkunnskap og erfaring i de aktuelle spørsmålene. Lønnsforhold ble også tatt opp av noen foreninger.
På møte i en lærerforening i 1850 uttalte lærerne angående lærerlønningene: «det gjelder ikke kun Skolelæreren selv og hans Familie, men tvert imot hele Folket, thi Trangen til Opplysning er vaagnet. Folket krever den, og uten en forhøiet Løn for Lærerne, kan staten ikke vente, at duelige Mænd skulde opofre sig for denne sag og blive Folkelærere.» Bedre lønn – og pensjon- var da som nå nøkkelen til uavhengighet og en forutsetning for at lærergjerningen skulle bli en livsgjerning. Det dreide seg kort sagt om å heve yrkets status.
I etterkrigstiden vanket det mange lovord til lærerne den første tiden etter krigen. «Det norske folk kan prise seg lykkelig fordi det hadde en så moralsk sterk og sunn og fast lærerstand,» slo statsråd Hjelmtveit fast i en takketale i 1945. Men man sto også overfor en stor lærermangel på denne tiden og det hadde konsekvenser for skolens renommé. Hvordan skulle foreldre kunne ha tillit til en skole som ikke stilte de høyeste krav til dem som skulle ta hånd om barna? Respekten for læreryrket måtte dale når en kvalifisert lærers post kunne overtas av nær sagt hvem som helst.
Tidlig i 1950- årene ble norske lærere intervjuet om sin holdning til læreryrket. Intervjuene inngikk i en større, internasjonal undersøkelse og ble foretatt av norske samfunnsforskere. Undersøkelsen viste at norske lærere stort sett var fornøyd. De var fornøyd med sin egen yrkessituasjon – et klart flertall også med læreryrkets sosiale anseelse.
En ny intervjuundersøkelse, 25 år senere, viser et helt annet bilde. En betydelig del av lærerne signaliserte omkring 1975 misnøye både med arbeidssituasjon og status. Særlig var misnøyen uttalt blant de mannlige lærerne. Halvparten ga uttrykk for at de ønsket seg annet arbeid, enten permanent eller midlertidig. Nesten en tredjedel svarte at de hadde helt konkrete planer om å skifte arbeid. Det var lagt betydelig vekt på egen status som trivselsfaktor, og manglende status ble oppgitt av mange som grunn til misnøye. Lærerne følte at yrket var nedvurdert i samfunnet, at folk flest hadde liten forståelse for deres vanskelige arbeidssituasjon, og at folk misunte dem ferier og lønn. Skolen og lærerne ble stadig utsatt for usaklige angrep i massemedia. Respekten for yrket ble dessuten – mente man – undergravet av at «hvem som helst kunne settes til å undervise.»
What else is new?
