Mange av de vitenskapelig ansatte ved lærerutdanningene kommer til å gå av med alderspensjon de nærmeste åra. Det trengs nye lærerutdannere for å erstatte disse.
Mange av læreutdanningsinstitusjonene viser en viss motvilje mot å ansette personer med erfaring fra lærerprofesjonen. Begrunnelsen er at man må ha doktorgrad for å kunne telle med i kompetansegrunnlaget for blant annet å kunne tilby mastergrader som det er stor enighet om at bør være nivået for framtidige lærere. Da har de kanskje ikke fulgt godt nok med.
I NOKUTs Veiledning til studieforskriften (september 2013) skal minst 10 prosent av det samlede fagmiljøet være professorer eller dosenter, og ytterligere 40 prosent må være ansatte med førstestillingskompetanse for å kunne tilby mastergrad. Man kan altså bidra til kompetansegrunnlaget for masterstudier som dosent, en kompetanse som bygger på dokumentert utviklingsarbeid i tilknytning til undervisning.
Dersom institusjonen har ambisjoner om å bli universitet – regjeringen har satt en foreløpig stopp for akkrediteringssøknader om å bli universitet – støter de derimot på ei utfordring som kan være et argument mot ansettelse av personer som er på god vei til å få godkjent førstelektorkompetanse og dermed kan bli dosent med tida. Da er det et krav at man kan tildele doktorgrad på egen hånd. For å kunne det må man ifølge Forskrift om kvalitetssikring og kvalitetsutvkling i høyere utdanning og fagskoleutdanning ha et fagmiljø tilsvarende minst 8 årsverk med førstestillingskompetanse, hvorav minst seks er i heltids kombinerte forsknings- og undervisningsstillinger og minst 4 har professorkompetanse. Her kan det se ut som dosentkompetanse ikke er godt nok.
Er det kanskje på tide å sidestille disse to stillingskategoriene, for å sikre fremtidige lærere lærerutdannere som har erfaringsbasert profesjonskunnskap?
