Det var en gang ei jente med lyst, fint gullhår som skulle hjelpe lærerne i barnehage og skole. Gullhår ble hun kalt – alle visste at det ikke var det virkelige navnet hennes, men det brydde de seg ikke om. Gullhår hadde et stort ansvar. Hun skulle hjelpe lærerne slik at de kunne ha tid nok til å gjøre jobben sin, slik at ungene i barnehage og skole fikk den utviklingen de fortjente.
Hun gikk og trallet og sang for seg selv der hun fulgte fortauet. Etter en stund møtte hun Per og Pål som stod og ventet på henne ved et veiskille. Hun skulle nemlig få hjelp til å utføre oppdraget sitt, for det trengtes flere voksne for at lærerne skulle få være lærere.
De gikk og planla hvordan de skulle gripe saken an. Først skulle de snakke med rådgiverne som kunne gi dem den siste oversikten over tilstanden i landet. Deretter skulle de treffe skattmesteren som styrte pengene i landet. De visste at skattmesteren gjerne ville at lærerne skulle kunne bruke litt mer penger, men han ville ha kontroll over hva de ble brukt til. Gullhår, Per og Pål hadde tro på at han i alle fall ville la lærerne få litt faglig påfyll, og de visste at han ville betale for å få flere lærere i ungdomsskolen. De var ikke sikre på om han ville bruke mer penger på lærerne i barnehagen, for der mente han at det var så mange andre som kunne være med å hjelpe til.
Etter at de hadde snakket med skattmesteren gikk de for å treffe mannen som var sjefen for mange barnehager og skoler rundt om i landet. Han var veldig stolt over at han hadde så stor makt – han følte seg som en keiser. Han var en sta og egen mann som likte sine egne ideer best, uansett hva andre mente. Det var han som visste best hvordan barnehage og skole kunne bli best, sa han.
Keiseren hadde fått en god ide. Han hadde fått et konsulentfirma som en av vennene hans drev, til å utvikle en ny skoleuniform som alle lærere i skolen skulle bruke. Uniformen var blant de siste nye teknologiske oppfinnelsene og inneholdt et tidtakersystem som var koblet opp mot satellitt, slik at det alltid viste riktig tid, en GPS som fortalte hvor læreren befant seg, i tillegg til et web-kamera som filmet hva læreren gjorde. Dersom læreren beveget seg utenfor området i arbeidstida, gikk det en alarm. Samtidig fikk læreren et lite elektrisk støt som skulle minne henne om å holde seg på plass.
Lærerne i skolen hadde nemlig fått så dårlige vaner, syntes Keiseren. De trodde at de trengte å planlegge hver eneste time, selv om han visste at de hadde hatt den samme læreplanen i mange år. Derfor arbeidet de dag og natt hele skoleåret, og ville ha fri når elevene hadde fri. Keiseren ville heller at lærerne skulle bruke mer tid på de viktige kartleggingene og rapportene som han hadde bruk for når han skulle ut i verden og vise hvor flink han var, og det skulle de gjøre i vanlig arbeidstid som normale folk. De måtte bare ikke tro at jobben deres var så spesiell!
Han snakket varmt om sine forhåpninger til den nye skoleuniformen, og hvor mye bedre system det ville bli på landets skoler. Konsulentfirmaet hadde forsikret ham om at alt gikk etter planen. Det var lyst ut en stor konkurranse blant skolene, og vinnerne skulle få lov til å være de første til å prøve vidunderet gratis – prosjektet hadde fått støtte fra næringslivet, må vite. Konkurransen hadde fått god dekning i media, og det var flere av de mest framtidsrettede skolene som hadde meldt seg på.
Gullhår, Per og Pål hadde prøvd å få Keiseren til å forstå at dette tiltaket ikke ville bedre kvaliteten i skolen, men Keiseren visste som vi vet best, og det hjalp ikke hvor mye trekløveret tegnet og forklarte – det var Keiseren som bestemte. De ventet i mange dager på nemnda som avgjorde hvem som vant konkurransen, dagene ble til uker og ukene ble til et nytt år. Da ble det gjort kjent i landet hvilken skole som hadde vunnet.
Gullhår, Per og Pål skulle få være med på premieoverrekkelsen – alle de 77 lærerne på skolen, selv de ni som bare hadde deltidsstilling, og de 13 som ikke hadde godkjent lærerutdanning, skulle få hver sin uniform. Trekløveret reiste langt, og lenger enn langt før de kom fram. Det var uvær i landet, så de kom fram etter at uniformutdelingen var begynt.
Da de nærmet seg gymsalen der det skulle skje, hørte de plutselig en elev som lo. Etter en stund falt flere inn i koret. Gullhår fikk stå på skuldrene til Per og Pål, slik at hun kunne se over hodet på folkevrimmelen. På scenen så hun 77 splitter nye roboter som beveget seg rykkvis i takt på syv rekker.
Snipp, snapp snute…
