Ved foten av Kilimanjaro i Tanzania, ligger en liten bortgjemt landsby. Menneskene som bor der, lever et nøysomt liv, der det meste dreier som å overleve fra dag til dag. De fleste dyrker den fruktbare jorda med tradisjonelle metoder, og enkelte familier har èi geit, kanskje to, hvis de er heldige. Geitene er magre og gir liten avkastning, men gir allikevel et viktig animalsk bidrag til kosten.
I løpet av de siste årene har det vokst fram et ønske om å importere norske melkegeiter til landsbyen, og gjennom «Gi ei geit»-aksjoner i 2012 og 2013, er nå en stamme på 40 geiter etablert i området.
Bøndene bestemmer selv hvordan nye killinger skal fordeles og hvor sauefjøs skal bygges, og er særlig fornøyd med geitemelka, som sikrer et næringsrikt helsetilskudd for både barn og voksne i landsbyen.
Stiftelsen YES Kilimanjaro, i samarbeid med lokale myndigheter og geitebønder fra Sollia i Østerdalen, administrerer prosjektet som nå er i ferd med å bli realisert.
Selv om prosjektet nå viser seg å fungere, har det ikke vært enkelt å få bøndene til å endre sedvaner og holdninger som har fått vokse seg sterke gjennom mange generasjoner.
Løsningen ble å bruke bønder med autoritet og tillit, og gjøre disse til innovatører for prosjektet. I møte slektninger, naboer og venner i den lille fjell-landsbyen, fungerte de som tillitsvalgte med et særlig ansvar for å sikre framtida for sitt lille samfunn.
Her er vi ved kjernen i mitt blogginnlegg.
I enhver organisasjon er de tillitsvalgte sentrale, også hos oss. De er, på samme måte som de utvalgte bøndene i landsbyen, de fremste representantene for vår organisasjon. De skal ivareta våre medlemmer og sikre at lover og avtaler som regulerer forholdene i arbeidslivet, og at de blir hørt i henhold til disse.
Dette er vi gode på i Utdanningsforbundet. Med mer enn 156000 medlemmer er vi en sterk forhandlingspart, både lokalt og sentralt, og vi har et stort apparat i ryggen når det er nødvendig å markere våre rettigheter og vår integritet. Det er ingen tvil om at de tillitsvalgte er viktige representanter i en fagorganisasjon og skal å være våre medlemmers forsvarsadvokat der det er nødvendig.
Spørsmålet jeg allikevel stiller meg, er om vi har utviklet et for sterkt fokus på det å ivareta våre rettigheter. I hvilken grad sikrer denne ivaretagelsen utvikling og vekst i opplæringen alene? Hvor ville geiteprosjektet ved Kilimanjaro vært, dersom bøndene kun forsvarte sine tradisjoner i møtet med en ny tid ?
Som profesjonsutøvere er både ledere og lærere opptatt av å bidra til å sikre en best mulig opplæring for barn, elever og voksne. Vår kunnskap og kompetanse er en avgjørende forutsetning for å lykkes med dette. Utdanning gjenspeiler på mange måter den generelle utviklingen i samfunnet. Trender utvikles, vaner endres, og små og store utvikler stadig nye kulturer i møte med sine omgivelser.
Jeg tror at vårt ønske om å etablere et godt opplæringstilbud, også avhenger av i hvilken grad vi greier å samarbeide om nye metoder, om nye måter å organisere hverdagen på, og på evnen til å bruke profesjonskollektivet på den enkelte arbeidsplass, uten at dette går ut over den enkeltes tid til egen forberedelse i hverdagen.
Våre tillitsvalgte er, som bøndene ved Kilimanjaro, viktige innovatører i arbeidet med å forme en ny tid.
