Den norske modellen vekker interesse langt utenfor våre grenser, og den er endelig også anerkjent av de fleste politiske valører her til lands. Modellen hviler på en grunnleggende respekt for demokratiske spilleregler, forpliktelser overfor hverandre og respekten for at de ulike partene bidrar til fellesskapets beste. Når sentrale politikere snakker om den norske modellen, får jeg ofte inntrykk av at hovedvekten legges på samspillet mellom de sentrale partene i arbeids- og samfunnsliv. Jeg tror imidlertid at vi med fordel kan legge større vekt på at den norske modellen neppe kan fungere uten at fundamentet bygges der arbeidstakerne faktisk er, nemlig lokalt.
På sitt beste er det lokale samarbeidet også et samarbeid om utvikling. Gudmund Hernes framhevet i 2006 dette samarbeidet som «en nordisk spesialdisiplin» og kalte det lokale motstykket til den sentrale modellen «den norske mikromodellen». Medbestemmelse og medvirkning er viktige stikkord for det lokale samarbeidet, og det foregår både ved praktisering av formelle regler og mer uformelt. I formålet til Hovedavtalen i kommunal sektor står det at avtalen er et virkemiddel for positiv utvikling av kvalitativt gode tjenester. I dette ligger det en erkjennelse av at arbeidstakernes kunnskaper er verdifulle og at våre ledere trenger arbeidstakernes synspunkter som en del av sitt beslutningsgrunnlag. Medarbeidernes kompetanse og deres vurderinger har verdi.
I disse dager gjennomfører vi forhandlinger om en ny hovedavtale i kommunal sektor. I de innledende forhandlingsrundene understreket KS at denne avtalen også har betydning for arbeidsgiver. Det er det ingen grunn til å tvile på, og mange lokale arbeidsgivere legger stor vekt på partsamarbeidet lokalt. Mange av våre tillitsvalgte sier også at de føler at deres bidrag blir verdsatt. Det er imidlertid ikke slik alle steder. Før forhandlingene startet, ba vi om tilbakemeldinger fra fylkeslagene om hva som burde forbedres i avtalen. Mange oppgir da at det nok ikke er teksten i avtalen som er utfordringen, men heller praktiseringen. Utdanningsforbundet Hordaland skriver dette: «Fokuset på dei lokale partane som utviklingspartnarar er for lågt. Framleis strevar mange hovudtillitsvalde med å få reell innverknad på fagleg utviklingsarbeid, utvikling av arbeidsgjevar- og lønspolitikk, og kommunane går glipp av mykje god kompetanse i planarbeidet.» Jeg deler denne erfaringen med fylkeslaget vårt. Dette er ikke minst et problem dersom oppgaver utføres gjennom ordninger med kommunal samhandling og/eller interkommunalt samarbeid, men også mer generelt.
Det er viktig at vi som representerer de sentrale partene i forhandlinger legger tilstrekkelig vekt på slike utfordringer og at de sentrale partene tar et medansvar for at den norske modellen skal fungere også på virksomhetsnivå. Partene har tidligere uttalt at kommunene ikke skal kunne organisere seg vekk fra samarbeid, men det skjer i stadig større grad. Vi mener at samarbeid og involvering på et tidligst mulig tidspunkt er en forutsetning for god måloppnåing, og vi vil at dette skal stå klart i avtaleteksten. Vi ønsker også at bestemmelsene om skolering skal skjerpes. Viktigst av alt er det imidlertid at en felles holdning om verdien av samarbeidet dyrkes fram i alle ledd. Med henvisning til Ann Cicilie Bergene skriver Utdanningsforbundet i temanotat nr 8/2013: «Dersom forutsetningene for den norske modellen forsvinner på mikronivå, vil dette få store konsekvenser for den norske makromodellen. Samarbeidskulturen og organisasjonsgraden er slike kritiske forutsetninger»(Utdanningsforbundet 2013, side 21). Hvis vi vil hegne om den norske modellen, må vi også dyrke den lokalt.
