Når Landsmøtet i november skal debattere saken Lærarrolla – samfunnsmandatet, ansvaret og vilkåra, vil et vesentlig element også være opprettelsen av karriereveier i skole og barnehage. Ikke nødvendigvis om det bør opprettes faglige karriereveier, for det vedtok Landsmøtet allerede i 2009. For så vidt er spørsmålet i overskriften altså unødvendig. Men hva legger vi i begrepet faglige karriereveier?
Hva vil vi med dem? Hvilke kriterier skal være knyttet til disse stillingene? Er det funksjoner vi snakker om? Hvilken rolle skal de som har slike stillinger spille innenfor kollektivet, og hvilken rolle skal de ha i forhold til den administrative og pedagogiske ledelsen? Bør karriereveier knyttes opp mot en sertifiseringsordning? I tillegg til disse, kunne det ha vært stilt mange flere spørsmål.
Kvalitet i opplæringa
For meg handler opprettelsen av faglige karriereveier først og fremst om kvalitet i opplæringen. Jeg ønsker meg et system som kan oppmuntre til mer systematisk samarbeid om det faglige innholdet. Jeg mener at vi trenger det. Undersøkelser og forskning viser at lærerne ikke har tilstrekkelig anledning til å tilegne seg forskningsbasert kompetanse, og de frarøves dermed også muligheten til å se informasjon fra skoleforskningen i sammenheng med sin egen erfaringsbaserte kompetanse. I rapporten Prolearn sies det at lærerne skiller seg fra andre yrkesgrupper ved en begrenset bruk av kunnskapsressurser hentet utenfor lokalmiljøet (Jensen 2008:8). Dette støttes, så vidt meg bekjent, av all tilgjengelig forskning om temaet. Debatten om faglige karriereveier er en debatt om profesjonalitet og en debatt om hvordan lærerprofesjonen kan ta hånd om utviklingen av eget kunnskapsgrunnlag. Vi skal ikke overlate dette til forskerne, men være åpne for at vi trenger relevant forskning for å lære mer og som grunnlag for refleksjon i tillegg til våre egne erfaringer i hverdagen.
Hvis man skal få til dette, trengs mange ting som vi i dag ikke har i skolen, men la meg her bare peke på to åpenbare behov; vi trenger noen som spesialiserer seg på enkelte fagfelter, og vi har behov for tid og struktur for kollektive, faglige arenaer. Jeg ser for meg at spesialisering kan skje innenfor temmelig ulike områder, og jeg tror at behovene her er store. For meg er det vesentlig at kollegaer med faglig tyngde får operere så nær undervisningen som mulig. De skal ikke forsvinne inn i administrasjonen, men selv undervise. De skal være ressurspersoner for kollegaene sine og delta i refleksjon og veiledning i lærerkollegiet. Noen av dem skal bidra til at våre nyutdannede kollegaer får en bedre start på yrkeslivet enn det mange av dem får i dag. De skal også gjøre forskningen mye lettere tilgjengelig for travelt opptatte kollegaer. Skal vi få til dette, må det legges større vekt på kompetanseutvikling, og byråkratiet i skolehverdagen må vike for tid til faglig samarbeid.
Relevans
I siste nummer av Bedre skole skriver Anne Hilde Bermingsrud (adjunkt i ungdomsskolen): «Forskere som har hatt god tid til å undersøke lesestrategier, tilpasset undervisning, klasseromsledelse og hva som virker eller ikke virker, har forskningsbasert effekt eller ikke, oppleves ofte virkelighetsfjerne i forhold til hva jeg har mulighet til å la meg påvirke av i hverdagen.» Bermingsrud føyer seg pent inn i rekken av mange andre lærere som gir uttrykk for det samme. En god del lærere mener forskningen er for lite relevant for undervisningen, og i tillegg er den vanskelig tilgjengelig, ikke minst når det gjelder presentasjonsform. Det gjelder ikke bare norske lærere, hvis man tror det (Skogen 1997, Wedde 2008, Hargreaves 2007, Joram 2007). Det skjer imidlertid en positiv utvikling, bl.a. gjennom prosjektene PRAKUT og PraksisFoU. Jeg synes en god del av forskningen nå er mer relevant for praktisk arbeid i klasserommet, og presentasjonsformene gjør den også mer tilgjengelig enn tidligere. Imidlertid tror jeg at opprettelsen av faglige karriereveier er en forutsetning for systematisk bruk av forskning i undervisningen. Resultatet vil ellers bli at ansvaret for oppdatering og videre læring blir individualisert og overlatt til personlig initiativ, slik Prolearn-rapporten også beskriver det.
Tid og lønn
Utviklingen av faglige karriereveier vil koste mye penger, først og fremst fordi lærere som påtar seg et ekstra ansvar på vegne av fellesskapet må få tid til det, og tid er penger, også i skolen. I tillegg er det naturlig at en karrierevei også knyttes til et system for lønn. Dagens hovedtariffavtale legger større vekt på kompetanse enn det tidligere avtaler har gjort. Det er fullt mulig å gi økt lønn for kompetanse også innenfor dagens system. Likevel kan jeg ikke tenke meg at et fullverdig system for faglige karriereveier kan ordnes av partene i lønnsforhandlingene, slik myndighetene synes å tro (St.melding.nr 11 (2008-2009). Dersom vi satser på dette, må myndighetene også gjøre det. Hvis vi skal videreutvikle lønnssystemer for faglige karriereveier, må disse dessuten baseres på grundige debatter i organisasjonen. Vi bør vokte oss vel for å utvikle avarter av et faglig system som tar utgangspunkt i premiering. Faglige veiledere må ha legitimitet i kollegiet. Et viktig grep for kvalitetsutvikling i skolen må utvikles av parter som har lagt slike blindspor som trynetillegg bak seg.
