I dag går ca. 3% av grunnskoleelevene og drøyt 7% av elevene i videregående på private skoler i Norge. Dette ønsker regjeringen å endre på. I regjeringsplattformen til Høyre og FRP sier partiene at de vil «åpne for at flere kan drive offentlig finansierte friskoler, og gjeninnføre en lov om frittstående skoler der kravet til formål erstattes med krav til innhold og kvalitet. Skoler som oppfyller vilkårene skal ha rett til godkjenning, med mindre en helhetsvurdering tilsier at godkjenning vil gi negative konsekvenser for det offentlige skoletilbudet».
Det er ikke bare innenfor utdanningssektoren at privatisering er ønskelig for regjeringen. Privatisering er et viktig virkemiddel for å styrke konkurransen, også i andre velferdstjenester, for å oppnå bedre tjenester og effektivitet. Regjeringen mener at: «…produksjon av velferdstjenester skiller seg lite fra andre tjenester. Bruk av konkurranse stimulerer til verdiskaping, bedre tjenester og effektivisering. Det er derfor helt nødvendig at konkurranse blir et gjennomgående element i offentlig virksomhet. Lovfestede rettigheter til velferdstjenester, kombinert med fri etableringsrett og stykkprisfinansiering direkte til den tjenesteprodusenten forbrukeren velger, kan bidra til en slik utvikling.»
Men er etableringer av privatskoler, eller friskoler som regjeringen kaller det, til det beste for det norske samfunnet?
Erfaringer fra andre land som Sverige og England tilsier noe annet. Utviklingen i Sverige viser at det er blitt betydelige forskjeller i skoletilbudet både lokalt og regionalt. Skolevalget er ikke fritt for alle. Det viser seg også at det er sammenheng mellom sosioøkonomisk bakgrunn og graden av valgmulighet. Dette har ført til økte forskjeller i samfunnet. I Norge har vi tradisjonelt jobbet for at skolen skal utjamne forskjeller. Ønsker vi nå å gå i motsatt retning?
La oss se til England, hvor privatskoler lenge var forbeholdt de som tilhører den øvre del av samfunnslaget. Et bedre konserveringsmiddel for å ivareta sosiale forskjeller i et samfunn skal vi lete lenger etter. Siden 2010 er det imidlertid innført 3600 akademier og friskoler i England, og slik blitt en del av hverdagen i alle samfunnslag. Argumentet for dette var der som her, at konkurranse skaper kvalitet. Men hva har egentlig skjedd?
Det er stort sett store skolekjeder som driver disse skolene, og dette har ført til en massiv strukturendring av det engelske skolesystemet. Skolene kan selv bestemme lønn og arbeidsvilkår til de ansatte, de må ikke følge nasjonale læreplaner, de bestemmer selv hvem som får gå på skolen, de kan forandre både på skoledagen og årets lengde og de kan ansette ukvalifiserte lærere.
De lokale myndighetene har ingen råderett over skolene, og kan dermed ikke skaffe skoleplass til nye elever, dersom de private skolene har bestemt seg for at de har mange nok elever.
«Friheten» som er gitt disse skolene truer lærernes rettigheter og integriteten til hele lærerprofesjonen i England. Mange av skoleeierne ønsker å senke lærerlønningene, de tilbyr dårlige vilkår, og ansetter ukvalifiserte lærere.
Privatiseringen har ført til store utfordringer for lærerorganisasjonene. De har måttet kjempe mot avtaler hvor lærerne har blitt tvunget til å skrive under på kontrakter som tillot skolene å midlertidig permittere ansatte, eller redusere timene uten varsel, og der lønnsutvikling skjer etter skjønn fra ledelsen.
Etter tilsyn av en av Englands største skolekjeder ble det avdekket for dårlig kvalitet på skoletilbudet. To skoler har blitt tvunget til å stenge. I tillegg har det også vært en rekke finansskandaler i de frie skolene.
Store summer flyttes fra andre utdanningsområder for å finansiere private skoler. Vi snakker om flere milliarder kroner som brukes i stor grad til å dekke bl.a administrative kostnader, og høye lederlønninger. Det er liten oversikt over økonomien til skolene; som betyr at offentlige midler kan kanaliseres rett inn i lommene på lederne.
Utdanningsmarkedet er i sterk vekst i England og private virksomheter vet å utnytte dette. I Norge vil man argumentere for at dette ikke er overførbart, og at vi har andre lover som regulerer denne type virksomhet. Sannheten er at vi ser denne type virksomhet allerede i dag, og med en ny lov så vil det bli mer!
Erfaring fra andre land viser at når du legger utdanning ut på et marked, vil profitt være den sterkeste drivkraften, og ikke skolene og elevenes beste.
